Zanzibar, sykkeltur og safari
July 1, 2007
Hvorfor dra på utveksling til Tanzania?
Ni gode grunner til å studere i Tanzania:
1. Det er varmt og godt klima her
2. Det er en helt ny kultur å bli kjent med, og det bringer med seg spenstige erfaringer
3. Du blir bedre i sport som basketball, løkkefotball, capoeira og svømming
4. Engelskspråklige ferdigheter tar seg kraftig opp fordi det brukes i all akademisk omgang
5. Besøke Zanzibar, samt naboøyene ikke fullt så turistinfisert Pemba og Mafia en dags seilas med lokale dhows (se nedenfor) en dag (eller tre, om motvind) unna, safari i Tanzanias nasjonalparker, Kilimanjaro som kan bestiges på fem dager hvis du er i form
6. Et annet og viktig supplerende perspektiv i ulike fagområder, inkludert (spesial)pedagogikk.
7. Få tanzanianske venner og kontakter for mange år framover, samt bli kjent med utvekslingsstudenter fra Statene
og Europa og Asia
8. Bananer, mangoer, papaya, ananas. I hopetall, fersk, til lave priser og alltid tilgjengelig
9. Lære kiswahili, og bli forstått i hele Øst-Afrika.
Ni dårlige grunner til å ikke studere i Tanzania
1. Det kan bli for varmt i sola i lengden, skjønt dette er trolig sterkt influert av en ”graset er grønnere mentalitet”
2. Kulturforskjeller kan være vanskelig å akseptere
3. Det er ikke hylende oppkvikkende å være svett og varm og finne ut at det ikke er vann på badet og vite at det ikke
nødvendigvis kommer tilbake innen de neste to-tre dagene.
4. Det er iblant vanskelig å forstå afrikansk-engelsk aksent.
5. Å være her er rundt 30.000 kilometer unna nærmeste familie i Norge, ugunstig i lengden.
Jeg kom bare til fem ikke så gode grunner til å la være å studere her eller i Afrika for øvrig. Gjerne sjekk ut disse linkene om interessert i utenlandsstudier i Tanzania:
June 9, 2007
Sakte reising eller rask forflytning
Hvilke av følgende reisemetoder har du tatt de siste fem årene av sykkel, båt eller jernbane? Alternativet til Mafia var fly, det koster 60 dollar i motsetning til 4 med seilbåten, og reisa dit er over på en ørliten halvtime. Sakte reising tiltaler mer; å kunne duve i vannet, se alt som vi passerer og reise fysisk gjennom landskapet, å være i reisen istedenfor forbi. Baksiden av medaljen, som snur seg til framside når de sees tilbake på i ettertid, kan være at det blir mindre tid til å være på bestemmelsesstedet, eller at komforten ikke blir like god, det kan være hardt iblant, og vi må skifte stilling noen ganger, og om reisen fram og tilbake tar nesten like lang tid, eller lenger, som selve destinasjonen, så kan det være verdt det. Min konklusjon etter noen uker med sakte reising er: Å reise med sakte transport er kvalitet, det åpner for spenstige samtaler med lokale folk, uventede hendelser dukker nesten alltid opp i ulike former og reisa får en helt annen dimensjon. Prøv, og opplev!
Turen i bilder:
Tekst kommer senere:)
May 23, 2007
Mafia!
I kveld seiler jeg til Mafia. Ved solnedgang kaster en lokal fiskebåt loss fra kaia ved Kisiju, en liten havnelandsby tre timer sør for Dar es Salaam, og kommer ved god vind fram til øya ettermiddagen etter. Folk sier turen kan ta lenger, det er folk i guideboka mi, og jeg lurer litt på hvor mye lenger, siden jeg har satt av halvannen uke til å komme fram og være der noen dager og være tilbake innen juni. Jeg var innom universitetet i dag formiddag, og alle studentene har kommet tilbake, også de som ikke har klart å spikre sammen budsjettet som de gikk ut i streik for. Regjeringa sier de vil jobbe med saken og finne penger på en eller annen måte. Regjeringa som i skrivende stund har vedtatt å kjøpe japanske luksusbiler til alle toppolitikerne. Bare vedlikeholdet av disse kunne alene finansiert høyere utdanning for alle studentene.
Rundt østkysten til Mafia har myndighetene fått til en marine park, som nå er det største beskyttede marineområdet i det Indiske hav, det innehar et unikt og komplekst system av mangrover, korallrev og økosystemer. En liten skog innover på øya, og rundt 400 fiskearter. I dette området, som er minimalt upåvirket av vestlig innflytelse, går dagliglivet sin gang i rundt ti landsbyer med til sammen 15.000 tanzanianere. Et godt eksempel på at de originale beboerne og et viktig økosystem kan eksistere sammen. Det gjenstår å se hvor godt dette fungerer. Andre lignende reserver i Tanzania er i ferd med å få stusslige følger for lokale innvånere. I området rundt Arusha nord i landet, har myndighetenes ivrighet for vern av landskap drevet Maasaiene unna; Dyr og natur blir viktigere enn mennesket selv, det kan bli feil. I alle fall hvis prosjekter fører til at turister tar opp plassen til der lokale stammer bodde før. Bærekraftig turisme har sine baksider.
En av framsidene for Mafia, derimot, er at levestandarden går opp, og at de som bor i det beskyttede marineområdet fortsatt får bo der, som jo bare skulle mangle. Nå er det nesten ingen reisende på øya, og ei studine fra Statene (ordspill) som hadde vært der, hadde vært den eneste der noen dager i fjor høst.
Gleder meg som en unge til å seile inn i solnedgangen i det Indiske hav! Oppfølger kommer, følg med, følg med:)
May 18, 2007
17. mai!
Hundrevis av nordmenn var samlet i Dar på torsdag, og det er bare en gang i året så mange "wazungus" (samlebetegnelse for europeere) er samla på én plass. Alt tok plass i og utenfor ambassadørboligen. På kvelden var det høytidelig mottagelse, og mange diplomater, samarbeidspartnere i bistand og utvikling var invitert. Artig med en annerledes nasjonaldags feiring!
May 16, 2007
Victoriasjøen og andre historier
I går kom jeg heim fra halvannen uke oppdagelsesreise nord i Tanzania. En reise som har vært preget av ruralitet framfor urbanitet, sakte framfor effektiv ankomst, venting og nødvendighet av å smøre meg sjøl med tålmodighet. Den store Victoriasjøen var et av målene før reisa, Jeg blei værende der, etter å ha funnet ei øy som var utmerket for å praktisere swahilien og lære mer om tanzaniansk kultur med en høy grad av autensitet. Bilder kan si mer enn ord, men ord kan også si mer enn bilder, så jeg velger begge medium under i et forsøk på å beskrive ei bra reise.
Det går tog både vestover og sørover i landet, mot grensene til Kenya, Uganda, Rwanda, Burundi og Zambia. Ruta jeg tok går fra Dar es Salaam og til Mwanza, Tanzanias nest største by ved bredden av Victoriasjøen. Central Line Railways har konsesjon på å drive et av to togselskap, vognene er fra før andre verdenskrig, og de er ikke renovert i nevneverdig grad. Jeg hadde billett på 2. klasse, med seks senger i en kupé, var heldig med selskapet og hadde derfor en artig tur oppover med utsikt over de utallige landsbyene langs jernbanelinja, der døsing til klakkinga som bare oppstår av gamle tog og enda gamlere riller.
En pause på en av de rundt ti stasjonene langs den nesten 30 timer lange reisa langs Tanzania på tvers. Bedagelig stemning, og de fleste hopper inn i toget først når det har begynt å starte.
Forskjellen på NSB og CLR er at hos sistnevnte kan vi sitte ved utgangen, få frisk luft rett imot, kikke rett på naturen og få en gunstig følelse av å være på reisefot. Sikkerheten er ikke tilstede, og NSBs verneombud ville hatt noen årsverk foran seg for å oppgradere toget til norske retningslinjer. Jeg velger meg CLR for opplevelsens skyld.
Hver gang vi passerer små landsbyer; klynger med hus, en skole, en brønn og en del folk, kommer ungene i nærheten som har ventet, springende etter toget, som har en gjennomsnittshastighet på mellom 40 og 50km/t, henrykte vinker de, det er lett å vinke tilbake da.
En solnedgang i Tanzania er et estetisk høydepunkt. I forgrunnen en Sisalplante, som var en viktig eksportvare tidligere, helt til ny teknologi har begynt med mer kostnadsbesparende syntetstoffer, som har ført til at industrien har kollapset.
Etter over et døgn med tog kom jeg etterhvert fram til Mwanza, Tanzanias nest største by. Klimaet her er mer behagelig, som en varm norsk sommerdag, og ikke som i Dar es Salaam som blir for svett til tider. Bildet er tatt på en utflukt til Saa Nane Park i Victoriasjøen, som direkte oversatt betyr "klokka åtte-parken", uten at jeg fant ut hva det skulle bety. Det var ei løve i bur der, passiv og en trist skygge av hvordan den hadde vært i frihet.
Bebyggelsen langs sjøen er prega av murhus bygd opp langs åssidene, og er et fint skue fra sjøsida. Det bor rundt 250.000 i Mwanza, og mange av disse baserer seg på fiskeindustrien, som ikke bare er fryd og gammen. På Film fra Sør-festivalen i høst settes det opp en film som tar for seg utenlandske private fiskefirmaer som systematisk støvsuger sjøen for fisk og etterlater minimalt til lokal utvikling.
Kuleana Project, som bildet overfor er tatt fra, er et stort prosjekt blant gatebarn i Mwanza, og har lenge hatt rundt 100 barn fra gatemiljøet, der de har blitt tilbudt utdanning, mat og soveplass. Etter at en ny leder har tatt over de siste årene, har store pengebeløp blitt unndratt, og det bor ironisk nok bare rundt 15 unger der nå. All støtte fra donorer er tatt vekk etter at korrupsjonen har blitt oppdaga, og om noen uker så blir alle ungene kasta ut som et resultat av det. Da jeg besøkte prosjektet, traff jeg på disse guttene som dreiv og vaska seg før middagen blei servert.
Framme på øya Ukerewe, som jeg drog til med en sliten holk av en offentlig ferge fire timer fra fastlandet, leide jeg en motorsykkel for å ta bilder av soloppgangen. Men den fikk et sammenbrudd i starten, og en times reparasjon mens sola stod opp var den uforutsette programposten. Nesten det samme skjedde med en annen moped dagen etter. En av grunnene til at solnedganger er lettere å fotografere enn nedgangene på denne reisa. I alle fall så lenge jeg er kresen på at omgivelsene skal være riktige og settingen litt fra allfarveg.
Nasjonalretten til Tanzania er Ugali, og her er et av de tidligste stadiene til denne folkekjære retten! Det mest vanlige er at det lages av mais, men på øya Ukerewe der jeg var, laget de de av ei plante som heter Kasava, og gjør at ugalien blir søtere og har en brunlig farge istedenfor kvit. Her er det lagt ut på et av bergene ved vannkanten for å tørke. Servert med Tilapia-fisk fra sjøen, blir det til en utmerket og veeeldig mettende kulinaritet, som de fleste i hele Øst-Afrika vil si seg enig i.
I motsetning til byer og landsbyer i Sør-Amerika, der unger og unge samler seg i og rundt "plazaene", de store parkene fra kolonitida, så har jeg merket meg at i Tanzania så samles de fleste rundt i gatene. Det er en annen struktur i landsbyene her, landemerkene kan muligens sies å være de typiske klokketårnene, de fleste rundt fem meter høye og gjerne med et bilde av landets første president Nyerere, og jamvel om det henger noen rundt de i ny og ne, så er de fleste utenfor husene sine og sitter eller står i grupper langs gatene. Disse ungene kom etterhvert nysgjerrige til da jeg satt meg ned langs fortauet. Veldig glade, ivrige og nysgjerrige!
May 4, 2007
Avskjedsfest og nye tider
Alle utvekslingsstudentene samla på taket til der vi har bodd, rart at semesteret er ferdig. Utregistreringsskjemaer er fylt ut, eksamenene unnagjort og folk drar hjem.
Eller reiser. Nå skal jeg til togstasjonen og finne billetter til Victoriasjøen og fiskebyen Mwanza!
April 25, 2007
Eksamener, stillhet... og Celine!
To eksamener er unnagjort, og jeg har vært den eneste studenten på begge, sittende i et tomt klasserom på en av de, og på et kontor på den andre. Hver eksamen er på tre timer, der det mest vanlige er å skrive et essay om temaet. Jeg kommer nærmere tilbake til hvordan det gikk, kanskje jeg spør eksamensvakta fint om å ta et bilde av meg der jeg sitter alene med penn og papir, og prøver og tenke akademisk høybårent engelsk og stirrer på de plassene som burde vært fyllt opp av ivrige tanzanianere, men som langt ifra er der.
Stillheten på campus her ved University of Dar es Salaam er iørefallende. For bare ei uke sida, altså før streiken og den påfølgende lock-outen var et faktum, yret det av mange former for lyder som bare mennesker kan framkalle. Nå kan jeg telle alt på én hånd: Froskenes kvekk og kvakk i deres ivrighet i parringen, muslimenes bønnerop der den første i dag tidlig starta kl 0522, og Kristian fra Østerrike sine forsøk på å lære seg hemmeligheten bak djembetromming. Før hørtes i tillegg latter, rop, prating på swahili og engelsk om hverandre, diskutering, jubel når strømmen kommer på etter å ha gått seg en lengre tur i tusen timer, spørrende rop fra daladala-sjåførene (den lokale lille bussen som går overalt og overfyllt) til potensielle passasjerer, blant andre. På University of Dar es Salaams mest menneske-traffikerte strekning; fra administrasjonsbygninga til Nkuruma Hall (oppkalt etter den første presidenten i Ghana, og dermed Afrikas første president etter frigjøringsperioden fra slutten på 50-tallet og utover) er kulturlandskapet forandret fra forrige uke:
... Og til denne uka:
Titt og ofte skrur taxisjåføren på stereoanlegget på fullt. Sannsynligheten for at det er Celine Dion som skjærer gjennom er stor. Hun har visselig en solid mengde skare av fans i Tanzania, elsket av radiokanalene, med buss- og taxisjåførene samt hundrevis av studenter på campus som lyttere. Eller hadde. Nå er det fint lite musikk fra internatene rundt omkring. Jeg flytter imorgen tilbake til Hall 4 på campus for resten av eksamenstida, det vil si til midten av neste uke.
Det er litt stusselig uten alle de tanzanianske studentene. Nå har de fått beskjed om å komme tilbake om to uker, og eventuelt kunne avslutte semesteret da. Jeg leiker med tanken om å reise til øya Mafia neste uke. Den er enda ikke slukt av masseturismen på Zanzibar, er dobbelt så liten og jeg vet rundt dobbelt så lite om den. Det vil si: Enda mer å lære. Sasa nitaenda kula!
April 19, 2007
Hvordan ligger vi an?
Det regner. Og det er sol. Og akkurat som været skifter i regntidas skiftende lunefullhet, så skjer det også ting på universitetet vårt her nede. De siste to dagene har enkelte av utvekslingsstudentene fra Sverige, USA og Østerrike bestemt seg for å bo på campus, siden de allerede har betalt for boutgiftene der, og det blir dyrt i lengden å bo på hotell. Vi har fått tilbud om å bo hos en familie ved den norske ambassaden til over helga, og det er selvfølgelig en svært hyggelig gest. I dag var jeg innom universitetet for å se hva som skjedde, og jeg fant et åpent internasjonalt kontor som kunne fortelle at vi likevel får ta eksamenene våre. Vi skal ta de individuelt, etter å ha tatt kontakt med fagenes ansvarlige og avtalt tid og sted med de. Det løser seg ser det ut til for oss.
For de tanzanianske laveregrads studentene, som jo er i flertall, får ikke det samme tilbudet. Det siste vedtaket fra ledelsens side (og indirekte regjeringas, som trekker i trådene gjennom å følge opp de økonomiske vilkårene for studentene) er at de kan komme tilbake til internatene, men bare hvis de betaler 100.000 tanzanianske shilling (rundt 500kr). Korrupt? Tilsynelatende. Og problemet er fortsatt det samme, nemlig at mange ikke har råd til å betale dette, og dermed ikke får tilgang til studier. Enkelte roper høyt i media at utestenginga av studentene fra universitetet er brudd på menneskerettighetene, siden alle har rett til utdanning.
Ingen bilder i dag, folkens. I kjem med oppdatering og nye hendelser over helga... K
April 17, 2007
Stoda på barrikadene
Konflikten har nådd sitt klimaks. Rett etter at jeg skreiv forrige gang, blei det holdt en tale til studentene og det blei vedtatt at alle måtte forlate universitetsområdet , det stenger og dermed alle internatene, innen kl 18. Vakter kom for å ta ut de som ikke hadde blitt ferdig. Samtidig blei det gitt lovnad at alle internasjonale studenter skal få bli.
Følgene for studentene kan vise seg å være store. Arnold, en sisteårsstudent, uttalte lakonisk da jeg var på veg med bagasjen ned tredje etasje av Hall 4 der de internasjonale studentene bor at "jeg hadde tre uker igjen av studiene mine og til å få en jobb, nå må jeg gå uten å gjøre noe et halvt år til". Andre har ikke penger til å reise hjem, og flere uttrykte fortvilelse. Men likevel, kamplysten er større enn følgene demonstrasjonene ser ut til å få. Mange vil jo ikke klare å fullføre studiene sine uansett hvis de ikke får gjennom 100% finansiering i form av lån, av staten. I dette tilfellet støtter jeg studentenes kamp, uten at jeg bifaller metodene uten videre. For det bringer oss direkte til det som utløste ambassadens velvillighet til å hente oss ut, en episode med de norske jentene. Nå er vi hos den norske ambassaden og har fått hjemmelaga pizza. Vi har det bra og venter på hva som skal skje.
Ny video fra demonstrasjonene i dag:
Revolusjon!
Hundrevis av studenter i tog, kanskje flere tusen, har begynt å demonstrere. I hele går og i dag har de gått rundt og protestert i hva de selv kaller for fredelige demonstrasjoner mot regjeringas finansieringspolitikk. Sakens kjerne ligger i at de bare får 60% i støtte av staten, og må betale de resterende pengene selv. I kroner og øre får de rundt femten kroner dagen, som skal dekke mat, transport til og fra internatene og skolemateriell. Det er ikke nok. Siden dette er nye regler fra i år, så roper de ut. Og ledelsen av universitetet roper tilbake, i form av at de stenger hele området.
De er mange og de synes rammene rundt studiene sine er vanskelige. Så vanskelig at de risikerer at universitetet stenger foran parolene deres og de ikke får tatt eksamen. I går og hele dag har det vært demonstrasjoner rundt på hele campus. Bakgrunnen er regjeringas nye finansieringspolitikk for studenter på høyere utdanning. Tidligere så har de gitt ut fullt lån til studentene, der de er forpliktet til å nedbetale dette først etter de har fullført studiene og fått jobb. Nå er det andre boller. Boller som mange av studentene har vanskelig for å svelge, og som velger å gulpe opp istedenfor, akkurat som ungen på bussen, bare at nå er det ikke på grunn av metthet, men av sultenhet. Nå har nemlig regjeringa uttalt at de bare vil finansiere 60%, og at de resterende 40% skal betales av studenten og familien selv. Et krav mange har veldig vanskelig å klare økonomisk.
Min venn Simon sier at han tror på en løsning i løpet av morgendagen. Det siste jeg såg var at han sprang inn i Nkurumah Hall for å delta i kampsangene og debatten om hva de skal gjøre videre, der har de tatt over. Den siste halvtimen har det skjedd mye. Den norske ambassaden har ringt oss, og vil at vi skal komme dit de neste dagene til det har roet seg.
Se film.
April 16, 2007
I Sultanens rike og tilbake igjen
Å møte ulike mennesker med hver sine historier er noe av det jeg liker best med å reise til andre plasser. Og samtaler som slike møter starter med kan være alt mulig. På bussen fra Arusha på tanzaniansk side og over til den kenyanske sida, begynte jeg å prate med Stefano, de første verbale utspillene kom i forbindelse med et åpent spørsmål fra en spansk opplevelsesturist i den tolvseters bussen om hvem sitt bankkort som hadde falt ned på gangen, det var mitt mistet i plasseringa av meg med mitt, og han spurte om jeg kom fra Norge. Akkurat da kan jeg velge å si bare ja, eller ja, og du? Og da kommer det utelukkende alltid, i alle fall utifra egne erfaringer, en lengre setning om hvor han eller hun kommer fra og hva han gjør, og så er vegen kort til det som ofte kan bli til interessante samtaler på lengre bussturer, som ofte på forunderlig måte blir mye kortere når en har noen å prate med, selv over milevis med savannelandskap med et og annet baobabtre spikret langs vegen. Av ting jeg lærte denne bussturen var hvordan Midt-Østen har hatt innvirkning på Øst-Afrika (Tanzania, Kenya, Uganda, Rwanda, Burundi) i handel fra tidligere av, og hvordan dette for eksempel har påvirket språket (Det viste seg at flere ord på tyrkisk, som igjen er beslektet med arabisk, er lik ord på swahili, noe jeg hørte iblant da jeg var der), hvor innfløkt arabisk kan være (fem ulike uttaler av konsonanten R), og detaljrike opplysninger om hvordan hovedstaden Brasilia i Brasil er bygd opp (Planlagt ned og forutseende mange år framover fra 1950-tallet og utover, med hele bymodellen bygd opp med en modell som formen til et fly, det ser ut til å fungere veldig bra rent praktisk).
Påsken er over, i alle fall rent datomessig. Jesus har stått opp. Godt! Skjønt påske er for tyrkere et fremmedord, det ante meg at høytiden gikk stille forbi idet jeg passerte byen i taxi fra flyplassen, de titalls spirene fra moskeene stod som synlige moment på en annen religion. Jeg har nå vært på reisefot i nesten to uker. Det tok meg to dager å komme meg til og fra Nairobi, for å ta fly derfra og til Tyrkia. Bussreisa oppover til Arusha, 10 timer nordover og bussbytte noen timer unna grensa til Kenya, var en noe ubekvem hendelse med en unge på hver side skrikende inn i øret mitt, smulende på kneet mitt, liggende over fanget mitt, mens mødrene ikke lot seg ikke affektere nevneverdig og forventet snarere enn lurte på om det var greit. I tillegg skvatt jeg litt da den ene ungen gulpa opp rester fra muffinsen han hadde fått av en passasjer bak, over kneet mitt, og blei lettere kampvillig da hun sannsynligvis ubevisst okkuperte sårt tiltrengte 10-15 cm av bussetet mitt. Oppfattelse over hva som går an og ikke kan iblant være så tydelig som dette. Det oppstår to valgscenarioer: Enten akseptere situasjonen, prøve å forstå, og reagere utifra vissheten om at det jeg tenker kan være milevis fra det de(n) andre tenker. Det andre er å gå utifra vissheten om at uvante situasjoner som dukker opp ikke er akseptabelt utifra hva jeg selv er vant til, og å bli irritert og kanskje verbalt utskeiende på grunn av det. Det er mulig det finnes en mellomveg mellom disse, og enda jeg har lyst til og endogtil prøver å gå for den første tilnærminga, er det ikke alltid verken lett, og ei heller det beste for omgivelsene. Av og til må det ropes ut om ting, kanskje spesielt hvis det skader andre. Nå er ikke episoden over verken en stor eller noen direkte relevant episode for denne problemstillinga, men tenk deg selv situasjoner som dukker opp, og hvor mye du vil tolerere på grunn av at kulturen er annerledes. Tanken er ikke tenkt ferdig enda.
Vi fant ikke ei ekte kirke, for å si det sånn, men oppsøkte ei tidligere kirke, Haga Sofia. Den var et estetisk høydepunkt. På 1400-tallet blei den gjort om til en moské av tyrkerne, og først i senere tid har de gjort den om til museum og forsøkt å restaurere maleriene bak. Lyset som skinte gjennom glassvindua var spesielt og gjorde inntrykk.
Dette er The Blue Mosque, bygd på bare fire år. En arkitektonisk perle ville noen sagt. Jeg og.
Rundt om i byen solgte de chestnuts (Hva heter det på norsk?), her blei Bente spurt om å passe på dette enmannsforetaket til en av selgerne ved siden av hovedgata. 100 gram, med rundt fem nøtter kosta tre lire. Husk det.
Det har vært ei bra påske forøvrig. Nå venter noen hektiske uker med eksamensforberedelser her på universitetet!
March 30, 2007
Nesten frisk og snart påske
Ei uke har gått med en hissig medisinkur mot malaria. Men nå er jeg på bedringens veg, og kjenner bare en avtagende slapphet som en daglig time søving hjelper på. I morgen drar jeg til Nairobi i Kenya, der skal jeg ta fly videre med Emirates Airways via Dubai Airport og til Istanbul, Tyrkia. Mi kjære Bente og jeg fant ut at det var en god idé å møtes på halvvegen i påska. Og slik blir det! Det skal bli godt å komme seg til en skikkelig do, uten å rynke på nasen (ikke av lukta for jeg har nesten ikke luktesans, men av synet av porselenet fyllt opp av avføring som ikke blir trekt ned grunnet lange perioder uten vann, tross en gryende regntid i rykk og napp). Constantinopel, som Istanbul het før, var regnet som hovedstaden til Tyrkia, oser av ottomansk historie, og er sett på som det geografiske bindeleddet mellom Europa og Asia.
I går kom det et kraftig regnskyll, det tar helt av iblant! Noen av oss var i nærheten og vi sprang rundt ute på taket, blei gjennomvåt under regndråper med større trykk enn i dusjene her, gunstig...
God påske til alle mine lesere i Norge og utland!
March 24, 2007
"Malaria parasites seen..."
I går kl 06 på morgenen akkompagnert av solstråler, hanegaling og muslimske bønnerop fra moskéen et steinkast unna, våkna jeg av at jeg låg klam og rar og med en diffus følelse i magen. Jeg slepte meg på do og blei værende ei god stund, bare for å konstatere at jeg har fått diaré og lettere nedstemt kunne predikere videre innhold denne fredags morgenen. De neste fire timene gikk jeg i skyttel mellom rommet mitt og badet for å prøve å spille på lag med kroppen. Gårsdagen gikk i sneglefart, og jeg lurte på om jeg skulle dra til et hospital for å sjekke om jeg hadde symptom på noe alvorlig. Men jeg holdt senga, tok fire anti-diaré tabletter fra førstehjelpspakka som sjukepleier mamma utstyrte meg med før avreise, og håpte at det ville gå ove. Senere på ettermiddagen samla jeg opp nok energi til å dra en tur på kino med de andre norske. Filmen, hetende ”Catch a Fire”, gjorde inntrykk. Har den begynt å gå på norske kinoer? Den var sterk og bra, handler om apartheid i Sør-Afrika og hvordan enkeltskjebner kan forandre omgivelsene sine både på godt og vondt. Jeg anbefaler filmen for de med ønske om å se en historie og årsakene bak en terrorists handlinger, kanskje det også får deg til å lure på hvem som egentlig gjør det riktige.
I dag tidlig var jeg innom legekontoret på campus og tok blodprøve. Fire timer etter var resultatet klart, på arket stod det et blått stempel med "Malaria parasites seen". Den beryktede tilstanden alle snakker om, og som er årsaken til rundt 10% av alle dødsfall i Afrika (WHO 2001), er nå en del av min virkelighet, og noe jeg hadde håpet å unngå. Av alle emosjonelle reaksjoner blir jeg derimot lettet og vet at det ikke er en annen diffus tropesjukdom som jeg kanskje ikke hadde funnet ut av, og smilende går jeg til farmasøyten for å få medisinen, sier "shikamo" (respektfullt hei til eldre mennesker på swahili) til kontoristen og leverer resepten. Enda det er fastslått at jeg har malaria (det vil i praksis si at en eller flere mosquitos har overført parasitten Plasmodium Falciparum gjennom å bite meg, tipper de overførte de gjennom min høyre legg, jeg ser to mistenkelige prikker der som neppe kommer fra solbrenthet eller maur, siden jeg slutta å sitte på bakken for allerede to uker siden etter noen uheldige og ustrategiske plasseringer på grasplenene ved Campus og bittesmåe maurtuer rett under meg), føler jeg meg ganske trygg, for hjelp er innen rekkevidde. En god følelse, som alle burde få oppleve når behovet er der. Nå sitter jeg på rommet og blir sannsynligvis kraftig redusert de neste tre-fire dagene, skal jeg tro de andre i ”Malaria-klubben”. Over halvparten av utvekslingsstudentene har nemlig fått det allerede. Neste helg skal jeg etter planen ta buss til Nairobi i Kenya, satser på å bli habil til da.
Denne ikke-planlagte hendelsen førte til at jeg gikk glipp av en planlagt dag på stranda på øya Kigamboni med skandinavene i helga, men skitt au, får ta det igjen senere. Legger ut noen bilder fra forrige strandtur til øya Kigamboni heller! Om jeg ikke skriver på noen dager, så vet dere årsaken. Dere finner meg sannsynligvis sovende/hallusinerende i kraftig anti-malaria-drug-påvirket tilstand på rom 1040, tredje etasje i blokk D, Hall 4 på Main Campus, i fall noen av dere vil komme på sjukebesøk...
March 22, 2007
Sjakk, regntid og epidemi
I går når jeg gikk på do, oppdaga jeg (før jeg satt meg ned på ringen) et digert insekt, kanskje det største insektet jeg har sett. Siden enkelte insekt er ganske aggressive ved nærkontakt her, trakk jeg meg lett tilbake og henta kameraet istedenfor. Jumaa mente det var en "Praying Mantis".
Søndag formiddag satt vi oss ned, Sør-Koreaneren Shuji og meg, for å spille et parti sjakk. Han hadde kjøpt det på markedet, lastet ned bruksanvisning og taktikk fra internett og ville øve seg. Etter to uker med trening vant han over meg, med ti års trening. Eller i det minste ti år med kjennskap til dette tanke-tirrende brettspillet. Jeg ville ha revansj, og det endte med remis, etter fire timer.
Rift Valley Fever har nådd hovedstaden Dodoma, og har til nå offisielt tatt livet av 14 mennesker. Smitten overføres til mennesker via kyr og geiter, og kjøtt er altså ikke lurt å spise ukritisk. Bakterien dør ved 70 graders varme, så hvis kjøttet er godt stekt, er alt okay. På universitets kantiner serveres det grillspyd med kjøtt og frukt på kveldene, ikke alt er like bra stekt, så jeg spiser fisk istedenfor. Av andre insektbærende sjukdommer som har blomstret opp i det siste, så har vi sovesjuka, som den hardbitende Tsetseflua forårsaker. Denne har vært lavt i terrenget ei stund, og stort sett holdt seg i nasjonalparkene der den menger seg med dyr på savannene, men nå har også denne ekspandert til større deler av landet, ifølge media.
Det brygger som tidligere nevnt opp til regntid (som er alt for seint ute, og skulle vært her for en måned siden, hva skjer?), og på kveldene sitter vi iblant på taket og kjøler oss ned etter varme dager. Lyn og svak torden lyser opp himmelkvelvingen jevnt om kveldene, et flott syn som jeg bare delvis klarte å fange opp med kameraet.
March 19, 2007
Et øyeblikk...
March 17, 2007
En lørdags formiddag i Tanzania
Dagen min starta kl 05, da bønnerop fra moskeen på campus drog i gang morgenen. I sjutida gikk jeg ned til lesesalen for å forberede meg til prøva, som skulle starte kl ti. Men som ikke starta før halv elleve. Når femhundre studenter presser seg sammen for å få en pult å skrive på, så blir det mye bråk. Etter en del om og men og flytting av pulter og stoler rundt omkring, kommer foreleseren med oppgavene og deler ut. For å finne ut senere at rundt femti stykker ikke har fått. Da begynner noen å rive til seg, for å få et eksemplar. Det ender med at en student går og kopierer opp nye, og alt blir litt forsinka.
Prøva i emnet "Philosphy of Education" gikk heldigvis bra for min del. De første ukene lurte jeg på hvor mye jeg egentlig får med meg, på grunn av litt begynnervansker med å forstå afrikansk-engelsk. Sterk aksent, og noe annerledes uttale, som gjør at jeg må konsentrere meg om hva som blir sagt, og slå opp i ordboka senere. Alle snakker swahili utenom og tidvis også inne i seminar og forelesninger. Et hett tips før studier her i Tanzania er å lære litt grunnleggende swahili før undervisningstart, slik at du kan få med deg potensielt viktige poeng. Av og til slår nemlig professoren om fra engelsk, og forklarer nøkkelbegrep på swahili. Da snur jeg meg til studenten på sida av meg og sier: Hva sa hun nå? Da får jeg forklaringer som er vanskelig å forstå, siden mye ser ut til å forsvinne fra swahili til engelsk. Andre ting som er iøynefallende med undervisninga, er at den er nær og virkelig, foreleserne demonstrerer med store håndbevegelser og viser med hele kroppen hva de sier og mener om temaet.
Utdanning knyttes i veldig mange tilfelle opp i mot landets utvikling, og utdanningens betydning og metoder for å både fremme landets demokrati i et langsiktig perspektiv og å bekjempe fattigdommen. Her i Tanzania er demokratiet ennå ungt, landet har vært frigjort i noen tiår bare, siden 1961. Fram til 80-tallet prøvde president Nyerere å innføre sosialisme gjennom en såkalt "Self-Reliance education" (SRE), men denne linja blei vanskelig å holde med stadig sterkere press fra det internasjonale samfunnet mot mer privatisering og en stadig mer utbredt markedspolitikk, som følger av globaliseringa.
I formiddag har det vært avholdt et stort arrangement for alle sisteårs lærerstudenter, det vil si de jeg studerer sammen med til daglig. Det dreide seg om HIV/AIDS, og var veldig informativt! Hovedtaleren var Dr. Mzige, en pensjonert lege med 38 år på baken i Dar es Salaam, med forebyggende medisin som fagområde. Han snakka direkte og ærlig om lærerstudentenes viktige rolle, og hvor mye de har mulighet til å være gode rollemodeller for både elever og familiene til disse rundt i bygdene. Mantraet var: " There's no cure for HIV/AIDS, the communication starts in the bedroom with your wife and all the way to the board room". Kommunikasjon med partnere er viktig for å unngå å bli smitta og ikke minst bringe smitten videre. Dette er for mange elementær og selvsagt viten, men i et land der 20% av folket er smittet av HIV-viruset, enten gjennom seksuell omgang eller fra fødselen av, og to studenter i snitt dør av sjukdommen hver uke på universitetet her, så er helseopplysning og refleksjon om egen praksis veldig viktig. Livsviktig, faktisk.
Dagens sitat: "Teachers mould the ideal society" (Daruso)
March 14, 2007
Travle dager:-)
Denne uka og forrige har jeg stort sett brukt til diskusjonsgrupper og lesing, mat, trening og søving. Det har vært ganske hektisk, siden denne uka og neste er første terminprøve. For hvert emne er det to slike timeslange prøver i løpet av semesteret, i tillegg til en presentasjon i seminargruppe og en avsluttende eksamen på tre timer i mai. I dag hadde jeg prøve i Special Needs Education, av typen multiple choice og true/false, det gikk bra. I morgen skulle vi egentlig ha prøve i emnet Philosophy of Education. Da vi hadde forelesning i går, og fikk et ark med åtte oppgaver til å forberede oss på og der en av de skulle skrives på prøva, blei det på slutten store uroligheter i Theater1. Hvorfor? Studentene hadde bare en dag å forberede seg på, og ikke tre dager som eksamensreglementet sier. En glipp i administrasjonen, sa professoren, men fikk motbør da han på slutten ikke kunne gå ut fordi studentene blokkerte vegen, ivrige, og ville ha utsatt prøva. Og hva gjør en professor omringet av 200 frustrerte studenter? (Jeg var selv bare deltaker, og unnlot å følge Skjervheims ideal om tilskuer samtidig).Vel, de gikk ikke av vegen før han annonserte nytt prøvetidspunkt, denne gang på lørdag, til øredøvende jubel av de kommende tanzanianske lærerstudentene.
Professor Maganga er forøvrig veldig teatralsk i sin presentasjon av pedagogikkfaget, og prater i store ord og klar tale om utdanning og oppdragelse med historier fra dagliglivet og det politiske liv i Tanzania. I dag holdt vi følge fra auditoriumet til til kantina, og han synes det var flott å ha en skandinavisk student i den ellers tanzaniansk-dominerte flokken. Sentralt blant teoretikerne er landets egen Julius Nyerere, som var lærer og pedagog, og blei Tanzanias første president etter frigjøringa i 1961. I tillegg til en visjon av "Education for Self-Reliance", prøvde han å innføre sosialisme i Tanzania, men klarte det aldri, ifølge flere studenter og enkelte professorer. Vi diskuterte det på seminaret i dag, og kom fra til at Tanzania verken er en sosialistisk stat eller en kapitalistisk. Hvor befinner de seg da?
Skyene bygger seg opp i horisonten, og jeg værer regntid. Det har allerede vært et par kraftige regnskyll, men de sier at det skulle ha kommet for flere uker siden. Resultat av global oppvarming? Fortsettelse følger... Over er bilde av gangen der jeg bor, med femliters flasker vi fyller opp vann med når det en sjelden gang i uka er tilgjengelig i springen. Smilene sitter løst når det først er her! Vi vasker klærne våre selv, vanesak det óg, de første ukene var det tiltak, dog.
Min tanzanianske romkamerat, Jumaa heter han, studerer internasjonale politikk, og er en trivelig og opplyst fyr! Nitaenda kulala sasa! (Nå skal jeg sove) Knuten
Dagens sitat: "Believing that education didn’t exist before the colonialism is a myth!”
March 11, 2007
International Women's Day
Dagen er ment å skulle huske på og å feire milepælene oppnådd av kvinner rundt i verden, med tanke på rettferdighet og fred for alle. Dette året er FNs slagord: “Ending Impunity for violence against women and girls”. Det skjer daglig vold mot kvinner og jenter. Hvordan er statusen i Tanzania? I dagens avis leser jeg at det er flere kvinner i verden som dør av kjønnsbasert vold enn fra sjukdommene kreft og malaria. Det nevnes også at hver femte minutt blir ei kvinne voldtatt her i landet.
Det første som slår meg når jeg skal gjøre opp status etter denne markeringa, er at det ikke har vært noen særlig stor mobilisering hverken her på universitetet eller i byen. Jeg hadde noen ærend på markedet samme dag, og merket meg ikke noe utenom det vanlige; bilkø, unger leikende i vegkanten, travel farting mellom boder på markedet, latter og skråling mellom elever, tiggere på midtrabattene, travle mennesker, opptatte mennesker. Det kan være at det har vært markeringer andre plasser, selvfølgelig. I avisene stod det derimot noen interessante artikler om tilstanden, jeg skal sammenfatte noe av det.
March 5, 2007
Spøkelser og marathon
Hvilke grunner bruker du for å unnskylde dårlige karakterer på videregående og universitet? På Kangani Secondary School på Zanzibar sier de at gjenferd har forstyrret studentene under eksamensforberedelsene og selve eksamen til de nasjonale prøvene, som alle må stå på for å kunne komme videre til neste klassetrinn. I forrige uke var den regionale kommisæren på besøk til skolen der spøkelser angivelig hadde vært sett, og lærerne fortalte at studentene hadde falt ned og laget uventede lyder, og som indikerte tilstedeværelsen av spøkelsene. Til sammen har episoder med spøkelser vært rapportert i seks skoler i øyene nord for Zanzibar siste året. Det førte også til at skolene har holdt stengt ei stund. Kritikere mener lærerne skylder på spøkelser, når skolene deres får dårlige resultater. Hva tror dere?
I dag kom jeg hjem fra byen Moshi ved foten av Kilimanjaro. Regionen av samme navn som Afrikas høyeste fjell er en av de nordligste regionene på grensa til Kenya. Anledninga var halvmarathonen som jeg skreiv om tidligere, og det var en hard og slitsom, men fin hendelse. Den starta kl sju på morgenen, og da såg vi hele tida Kilimanjaro og lokalbefolkninga som bodde i området og hadde stilt seg opp langs sidelinja. En spesiell opplevelse! Se bildene fra målområdet.
(Fra venstre: Benjamin fra Daytona, Elise og Tina fra NTNU, Scott fra Kansas, Marika fra Lund og meg, de sprekeste på University of Dar es Salaam, i alle fall denne dagen! Kilimanjaro ruvende i bakgrunnen.)
Løpet er også tilpasset handikappede. Dette skreiv en av de involverte for et par år siden: "Dear All. My name is Iddi Kibwana, Secretary General Sports Association for Disabled of Tanzania-SAD. I am writing to thank you so much for the efforts you made to enable people with disabilities to take part in the just ended 2004 Kilimanjaro Marathon. We appreciate your contribution to bring the changes among the Tanzanians under the theme of inclusion in sports. Really, you meant what is supposed to be meant. We believe that, you will continue including people with disabilities in the future Marathons. Iddi Kibwana"
Mange skandinaver deltok, i tillegg til en del amerikanere, og selvfølgelig; kjappe tanzanianere og kenyanere. En tanzanianer vant tror jeg, resultatene er klare på internett om et par uker. Inntektene fra påmeldingsavgiften (40 US pr pers) går til en NGO i Tanzania som driver med opplysningsarbeid om HIV/AIDS, ved at de reiser rundt på skoler i distriktene og lærer elevene.
Denne uka venter to innleveringer og ei lita prøve. Mer om det til neste gang! Usiku mwema! (God natt) Knut
Ukas sitat: “A sport is an Effective Rehabilitation Tool and an Active Agent for Change of Attitudes in the Society”.
(Iddi Kibwana)
February 27, 2007
Ei ny varm uke...
Noen hundre meter utafor universitetsområdet driver de og bygger på en ny hovedveg. Nå er det stor kaos i rushtida, og kø lang veg. Det blir ekstra nag siden det er så varmt, og jeg har funnet det best å ikke ta taxi eller daladala i det hele tatt mellom fire og sju på dagen. En ettermiddag stoppa alt opp, og det blei et kaos uten like, årsak uvisst. Alle prøvde å kjøre forbi hverandre, og oppi alt dette stod det en sjukebil med blålys og hadde hastverk. Der satt vi passasjerene i bussen og stirra på hverandre, ingen kunne gjøre noe særlig annet enn å vente på at det løste seg opp. Tjue minutter senere snirkla sjukebilen seg ut, og akutt helsetjeneste har fått ny betydning.
Kommende helg er vi seks stykker av de internasjonale studentene som skal løpe halvmarathon på en plass som heter Moshi. Den ligger i Kilimanjaro-regionen, og vi drar dit på fredag og blir til søndag. Det blir grovt. Og slitsomt. De siste to ukene har jeg løpt 5 km et par ganger i uka. Halvmarathon er på 21,5 km. De fleste som konkurrerer er tanzanianere, i tillegg til en del kenyanere, og så oss som deltar for moroas skyld. De som vinner selve marathonen, får en pengepremie på fem millioner tanzanianske shillings, noe som tilsvarer rundt 25.000kr. Målet mitt er å fullføre...
Utafor blokka der vi bor, så klipper de i disse dager plena, på den manuelle måten. Ikke fullt så effektivt som i Parkvesenet i Molde, men miljøvennlig og lydløst og sånn sett bedre.
Da er det middagstid, og ris og en kjøttbit står på menyen. Som i går, forgårs og forrige uke. For ei krone så lager kantina til et stor tallerken med valgfrie frukter av mango, banan, papaya eller kiwi. Herlig godt med fersk frukt. Badaaye!
February 24, 2007
Ambassadefrokost og spenstige forelesninger
På torsdag var alle norske i Dar es Salaam bedt på frokost til de som jobber på den norske ambassaden i Tanzania. Det ser ut til å være mange nordmenn her for tida. Både vi utvekslingsstudentene, studenter i praksis, spreke pensjonister, backpackere, forskere, NGO-folk og andre eventyrere ser ut til å finne seg til rette i landet.
Her er noen av de norske studentene på veg inn i daladalaen, som er små bussr som alltid kjører fort, og sjåførene tar ofte sjanser. Fra venstre Silje, Tina (vinkende), Elise og Silje, alle fra NTNU. Flere av studentene har fått frastjelt ting fra lommene sine når de har gått ombord i daladala, så det er viktig å passe på. Lavt under taket, og mange hender og hoder. Men det er billig og bra transport, koster 250 tanzanianske shilling (ei krone) til andre sida av byen.
Continue reading "Ambassadefrokost og spenstige forelesninger" »
February 18, 2007
Første livstegn fra Tanzania!
Da har jeg snart vært fire uker i Tanzania, her ved University of Dar es Salaam. Jeg kom hit 22, januar, og skal etter planen bli her til semesteret slutter 11. mai.
Jeg blei henta på Nyerere International Airport i Dar es Salaam av Thomas, assistenten fra det internasjonale kontoret. Mitt inntrykk er at de ikke liker å snakke engelsk, men swahili, som jo er morsmålet til tanzanianerne. Så når jeg kom med mine få gloser jeg hadde pugga på flyet over Sahara og Serengeti, strålte de opp og kom med en lang ordflom tilbake, totalt uforståelig for meg selvsagt. Målet mitt er å bli så god i swahili at jeg kan ha en normal dagligdags samtale, uten å stadig gå over til engelsk. Tror dere det er mulig å lære et helt nytt språk på fire måneder? Vi får se! Vel framme på campus blei jeg innlosjert i Hall 4, som er en av seks studentblokker, fullstappa med studenter. Alle internasjonale studenter bor med en tanzaniansk student på rommet. Et glimrende integreringstiltak! Slik kan vi nye lettere lære både swahili, forstå mer av en veldig forskjellig kultur, og å få svar på andre ting som skulle dukke opp. Det gjør det helt sikkert. Jeg har tusen spørsmål allerede. I alle fall to. Hvor er doen? Hvorfor er det ikke vann?
Dette er min foreløpige romkamerat, Lee. Han snakker veldig lite engelsk, og kroppspråk er vår kommunikasjon. Det funker ikke alltid, men er artig, til tross for at han sier "yes" hele tida.
Badet, uten vann i springen vel og merke... Vanesak!